Nok en runde gjennomgang

Hvis du har brukt tid på sosiale medier, har du sannsynligvis sett de siste øyeblikkene av En runde til . Ingen spoilere her, men det er en uforglemmelig, forfriskende sluttnote til Thomas Vinterberg sitt deilige danske komedie-drama som tar karakterene og publikum med på en reise som til og med er morsom og mørk, og ender opp et helt annet sted. Det er et fantastisk høyt konsept for en film – fire slitne lærere prøver et eksperiment som hevder at alt i livet er bedre hvis du konstant har 0,5 % alkohol i systemet – men Vinterberg, forfatter Tobias Lindholm og en pitch-perfekt rollebesetning puster sprø liv og tekstur inn i ideen, og skaper en film som svirrer mellom farse og melankoli for å skape et nyansert bilde av gledene og smertene til demondrikken. En amerikansk do-over er visstnok i arbeid med Leonardo Dicaprio — ikke hold pusten, den Toni Erdmann Omstart i USA er fortsatt ikke i sikte – men det er vanskelig å tro at det vil treffe notene Vinterberg finner uten problemer.

En runde til – den opprinnelige tittelen Travelt , dansk for en bender, er bedre — gjenforener Vinterberg, Lindholm og Mikkelsen etter 2012 Jakten . I den spilte Mikkelsen en barnehagelærer som feilaktig ble anklaget for å være pedofil. Her rykker han opp i det danske utdanningssystemet for å spille historielærer Martin på ungdomsskolen, hvis arbeidsliv og hjemmeliv har mistet gnisten. Møte med like mangelfulle kolleger - idrettslærer Tommy ( Thomas Bo Larsen ), musikksjef Peter (Lars Ranthe) og hovedmann Nikolaj (Magnus Millang) — på en heftig bursdagsmiddag legger gamlingene en plan inspirert av den norske psykologen Finn Skårderuds kontroversielle tese om at folk flest går gjennom livet med for lite alkohol i blodet. Med henvisning til noen kjente fungerende alkoholikere (Winston Churchill, Ernest Hemingway), inngår de fire en pakt om å holde seg fulle på lavt nivå hele dagen, og overvåker og registrerer resultatene med vitenskapelig empiri.

Herfra er den narrative formen forutsigbar, men vakkert utført. I den første halvdelen spinner den ideen for moro skyld – Vinterberg spleiser lekende i montasjer av fulle verdensledere som utstikkere for tonen – mens de fire lærerne opplever at livene deres blir forfrisket av en klatt alkohol; Tommy, som smugler sprit inn på en fotballbane i en plastflaske, bringer det beste ut av en utstøtt spiller; Peter leder elevene sine i oppløftende sanger mellom hemmelige slurk alkohol; og Martin revitaliserer ikke bare dagene – det er et herlig øyeblikk hvor han utfører noen fiffige dansebevegelser i et personalrom – men også nettene hans, barna hans som plutselig gir ham oppmerksomhet, kona ser ham med friske øyne. 'Jeg har ikke følt meg så bra på evigheter,' sier han til kohortene sine, så gruppen bestemmer seg for å øke satsingen og øke sitt daglige alkoholforbruk. Stor tabbe.

Selvfølgelig får det konsekvenser når karrierer, ekteskap og liv lider; en babymonitor blir forvekslet med en alkometer, og en elev tilbød sprit for å ordne opp med eksamensnervene. Det er kanskje overraskende gitt Vinterbergs nese for sjokk og kontroverser at han tar den moralske høyden her, men resultatet er et kjent, men mer modent, nyansert syn på farene ved å drikke. Vinterberg får hjelp av en stor rollebesetning ledet av en aldri bedre Mikkelsen, som spikrer Martins bue fra desillusjonert til forynget til oppløst til noe helt annet. Og hans siste øyeblikk (hint: Mikkelsen var en ung turner) går utover meme-status til å bli noe transcendent.